Jeg fant, jeg fant…

Noen ganger er alt lett.
Som en fjær som blåser av gårde i et lett vindpust.

Andre ganger er alt tungt.Tungt som bly.
Som å gå i motbakke på motbakke og det føles som om den aldri jevner seg ut.

Innimellom er det verken det ene eller det andre, men midt imellom.

Det finnes ikke bare svart og hvitt.
Det finnes noe mellom bunnen og toppen.

Disse linjene fra dette diktet, skrevet av Ragnvald Sørheim, (derav titelen: Jeg fant,jeg fant) syntes jeg satte ord på mine dager fordi:
Enkelte dager er alt så lett, at en rett og slett føler en svever bortover, ja kanskje ikke akkurat svever. Det skulle vel tatt seg ut om jeg hadde møtt deg gående langs veien… og da så du at jeg svevde forbi, mens jeg sa hei…en meter over bakken… ups.. hva var det… hadde du tenkt da… Men beskrivelsen er bra for følelsen kjennes slik ut…

Mens andre dager er så tunge at en lurer veldig på hvorfor en skal stå opp, eller i det hele tatt om en orker å stå opp. De føles så tunge og spesielt når de kommer mange på rad… at det kjennes ut som bakken aldri tar slutt.

Så har vi de dagene midt i mellom… ja de er midt i mellom… Det er de dagene hvor en føler seg som et tomt skall, hvor en ikke er dårlig (mulig det var å ta i når en har et par kroniske sykdommer, pluss den nye) ei heller bra, det blir en jo aldri (les.. forrige parentes opp igjen)… man kan kalle det et ikke stadiet… og et ikke stadiet, ja da er en liksom ingen ting…

Svart og hvitt ja… Det sies at alt ikke bare er det, men at det er masse i mellom, Der lurer jeg da litt på om jeg har mista noe, gått glipp av noe.. eller bare rett og slett at noen har glemt å gi meg hjelp til å finne fargeskalaen…

Sist men ikke minst… altså bunnen og toppen. En prøver vel hele tiden å finne ut hva som ligger i mellom der, men det er ikke enkelt…
Livet føles som en berg og dal bane. Noe som kan by på utfordringer… siden en «stakkar» har høydeskrekk…