Negative tanker…

“Er du på nett?”…. var et vanlig spørsmål man stilte for få år siden.
Et mer aktuelt spørsmål i min omgangskrets nå til dags, er… “Er du på Facebook?”
Og svarene varierer, men et fellestrekk for de som innrømmer at de er på Facebook er at de “bare er innom en sjelden gang”.
Akkurat som den gangen Se og hør kom… Ingen ville da innrømme at de verken kjøpte det eller leste det, men de hadde opplagstall høye som hus.
Vi pleide gjerne å svare… ”Jo da, jeg kikker litt i det når jeg er hos tannlegen”…

Å henge på Facebook oppleves fortsatt for mange som å innrømme at man ikke har et normalt sosialt liv. Det er noe skambelagt ved å kommunisere på nett.

Et generasjonsskille viser seg… at der min far satt oppslukt bak avisen og mamsen like oppslukt av sine håndarbeider, sitter nå den yngre garde med en pc på fanget.

Men hva er egentlig forskjellen?
Var pappa’n min mer mentalt tilstede for meg som barn der han satt bak avisen, enn foreldre i dag som nå sitter med pc’n?

Jeg tror neppe det.

I dagens verden har det blitt sånn… Jøss er du ikke på fjesboka, fjøsboka… eller hva vi nå måtte kalle den boka…
Og så kikker vi litt med skrått blikk opp på den som da tør stå rank i ryggen og si…

Nei, hvorfor skal jeg det?

Da blir den som har spurt på en måte litt svar skyldig… for Ja, hvorfor skal du det?

Så forter man seg å si en haug med grunner til hvor fint man syntes det er, og får da svar tilbake at jeg har da andre ting å bruke tiden min til….
Å ja, tenker jeg da… Det har jeg og det… Men hva gjør vel det om jeg bruker en time eller tre av livet mitt inne i fjesbokas hverdag?
Der ”snakker” jeg med folk… ja, ja… skriver da… Men for meg er ord det samme om dem blir sagt eller skrevet for virkningen er den samme…

Jeg elsker å surre med vennene mine der inne. Der hagler det med morsomme og sprø kommentarer, flotte bilder og mye annet gøy.
En sjelden gang kan det komme en sur kommentar fra en som har en dårlig dag.

Gjett hvilken kommentar som jeg kan irritere meg over i timevis etterpå…?

Da jeg begynte å skrive denne bloggen hadde jeg ikke trodd jeg skulle få så mange positive tilbakemeldinger, men jeg har også fått noe kritikk. Noen har til og med lurt på om jeg har et eksponeringsbehov…

Gjett hvilken tilbakemelding jeg går og tygger mest på…?

Du begynner å ane et mønster her nå, ikke sant?

Dette er hverdagen til de aller fleste av oss. Det er ofte dette vi sitter igjen med når kvelden kommer. Dette er det vi velger å huske… Nemlig kritikken.

Jeg kan sitte på et møte i klubben og få så mye skryt at ørene brenner og smilet går nesten helt rundt, men allikevel kan jeg gå ut av møtet med angst i magen fordi jeg fikk EN ting jeg burde jobbet litt mer med, siden den ene tingen var litt dårlig organisert. Eller en mente jeg hadde tatt en dårlig avgjørelse…

Når vi tenker etter så er det forbanna urettferdig, fordi han som roper høyest, har de fleste meningene om ting og gjør minst…
Han er liksom en av de ”store”, men når det skal jobbes ser du ikke ræva på’n for bare hæler…

Egentlig så har han sikkert aldri likt meg… Han er ute etter meg… Det har’n alltid vært…
Rote hue kan han værra sjøl! Når jeg tenker (godt) etter så tror jeg han kalte meg et rotehue også!

Alt det fine han sa – alt det han sa om hvor flink jeg er, blid, og god til å stå på – er glemt. Glemt til fordel for en kommentar. Og det irriterende er at noen ganger (bare noen) så kanskje stemmer tilbakemeldingene bitte litt også? EEhhhmmm…

Det kan være litt greit å tenke litt over hva du kan lære av slike tilbakemeldinger (så lenge de er konstruktive) før en velger å ta den mentale turen ned i kjeller`n og hente ”tauet”.
Leif prøver faktisk å lære meg og velge sjøl hvilke tilbakemeldinger jeg skal bry meg om og hvilke jeg rett og slett bare skal ignorerer. Men det er ikke lett…

Noe kan jeg lære av det Leif sier eller fra folk som kjenner meg godt. De veit jo hvordan jeg er… tenker… osv…
De som bare skyter et skudd helt i blinde, eller de som blir slengt ut på facebook, av et åpenbart negativt menneske, ignorerer jeg glatt.
Men det er de som liksom har noe med ”hjertebarna” å gjøre… Ja, der er kritikken vanskeligere å takle…

Jeg velger å huske det jeg vil, eller gidder å huske, og jeg glemmer det aldri.
Det kalles elefant hjerne…
Elefant hjerte er ofte veldig kjedelig å ha, for da kan det med å glemme, legge ting bak seg.
Eller rett og slett gjøre slik ei venninne fortalte meg hvordan jeg skulle lære meg til å kvitte meg med negative tanker, være ekstremt vanskelig…

Hun sa som følger….
Jeg setter det på skuldra og knipser det bort!

Det er sant…
Ikke bare mentalt altså, jeg plasserer bokstavelig talt dritt-kommentaren oppå den venstre skulderen og knipser løs… (Mulig det da bare er et tidsspørsmål før de i hvite frakker kommer og henter a), men hun sier det funker som rakker`n …

Tenk så mye en klarer å få til og fikser i løpet av en dag, bare fordi man er flink…

Fokuser derfor på alle de positive tingene, i motsetning til de få negative, så blir det så mye enklere å være deg.

Sett ”dritten” på skuldra og knips den vekk….

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i På veggen og merket med , , . Bokmerk permalenken.