Å Nave er poppis

….. om dagen.
Spesielt blant unge mennesker som står med et bein i hver verden.
Med det mener jeg de siste krampetrekninger som Young, free and singel, altså nett ferdig på skolen, mulig mange bor hjemme enda også.
Den andre verdenen er å begi seg ut i voksenlivet med egen bolig, jobb og regninger…
For dem har greia blitt å gå på nav for å leve på trygd for så å ha et år fri…
Dette høres sikkert både flott og fint ut for mange, men har ikke det å klare å tjene til livets opphold noe med arbeidsmoral og selvfølelse å gjøre, når en er ung og frisk…
Skamme dere burde dere, for tenk hvor mange det er som må hente ”lønna” si ufrivillig på Nav…

Jeg er nemlig en av dem, og jeg skulle gjerne ha bytta plass, men da må du ta helsa mi på kjøpet også. Så kan vi snakkes etter ei stund om det er så kjekt å bruke mer tid i sengen, eller på sofaen, istedenfor å sitte på kafé med venner, spille tv spill halve natta, eller se på film… slippe alle plikter liksom… Komme til dekka bord, Rene klær… enkelt ikke sant og ingen smerter noe sted utenom den selvvalgte ”bakfylla” da på en torsdag, eller tirsdag… Det spiller jo ingen rolle hvilken dag det er for en har jo ingen plikter dagen derpå uansett, foruten å hente penger da til neste…..???

Noen har også sagt til meg at jeg Navner siden jeg er uføretrygdet… men unnskyld meg… hvis noen skulle være så mye som i tvil om hvor jeg ville tilbrakt dagene mine, så bytter jeg gjerne bort helsa mi til å kunne gå på jobb hver dag…

Det å være utestengt fra arbeidslivet av en eller annen årsak. Er absolutt ikke noe å trakte etter.
I dag føler man at man må forsvare, og å forklareseg i det uendelige, Hvis du er så uheldig å havne på trygd.
Man er pasient i en sårbar situasjon, vil så gjerne delta, yte sitt beste. Det blir lett sprekker i selvtilliten. Så slår man på tv’n. Der står politikere og forteller oss at det er for mange på trygd. Enda en sprekk. Folk sier… du ser da så frisk ut… Enda flere sprekker.

Det ligger så mye i det å ha en jobb. Man kommer til kort i sosiale sammenhenger ved å være ute av arbeidslivet. Jobb er et tema som alltid kommer på banen i samtale med andre.  Ikke har en det sosiale nettverket heller, som en ofte får sammen med gode arbeidskolleger.

Jeg tror det er vanskelig å forklare en frisk hva det gjør med et menneske å være i dette systemet. Gå på det ene nederlaget etter det andre. Bli mistenkeliggjort av NAV, politikere, “folk flest”. Må sloss for å bli hørt og forstått.
Når man går fra frisk til langtids syk må man lære seg et nytt språk, orientere seg i ei ny virkelighet. De fleste har ikke ord for å beskrive hvordan sykdommen oppleves.
Alle håper å bli frisk, slippe å ende opp som ufør. Det er hardt å se realitetene i øynene. Den økonomiske situasjonen forandrer seg. Myten om at det lønner seg å gå på trygd er seiglivet. Det lønner seg IKKE å gå på trygd, og kommer aldri til å gjøre det heller.

Først når man har vært nødt å gi opp. Innse at man er utenfor arbeidslivet og kommer til å bli det for resten av livet, lander man, på en måte. For mange blir det et møysommelig arbeid å skulle plukke opp og samle sammen alle bitene igjen. Man har en sorg å sørge.
Livet ble ikke som man trodde.  Det er mange faser som skal gjennomleves. Noen ganger kan man på veien ut av arbeidslivet være nødt til å gå gjennom en depresjon. Man mister så fryktelig mye underveis. Man opplever så mange former for tap. Man er så alene.

Etter hvert lærer en seg å orientere seg i sitt nye landskap som ufør.
Bitene i framtidas puslespill legges. De tapte brikkene erstattes med nye. Du flytter fokus fra jobb til de nære ting. Du knytter kontakter med mennesker du ellers ikke ville blitt kjent med. Nye mål settes. Sakte men sikkert finner du din plass i tilværelsen. Du lærer nye ting du mestrer. Ikke de samme tingene som før mens du var frisk, men andre.
Selv tiliten bygges på nytt igjen. Smått om sen., men den blir ikke som den var. Den er annerledes. Noen ganger snubler du, men med ett skritt av gangen blir du litt flinkere å holde balansen for hver gang.

Til slutt når en står der, plantet i den nye tilværelse og håpet om at selvtilliten er blitt hel igjen. Ja da er det viktig å huske på å nyte hver dag som selvom den er litt annerledes enn da en var frisk, Ja, da er det viktig å huske på at du er like mye verd som før…. Jeg vet det, for jeg har erfaring med det…

Så til dere Navere… Se å kom dere i jobb, på skole, eller hvor dere velger at deres vei skal gå… Tjen deres egne penger… Nyt livet og selvrespekten… Kanskje dere kommer til å trenge Nav en dag, og det er ikke sikkert det blir så lett å få noen fattigslige kroner da…

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Tankeboksen og merket med , , , . Bokmerk permalenken.